mandag 11. april 2011

Vet ikke om jeg skal le eller grine...

Blogglisten Til info, blogspot fjerner alle avsnittene mine, eller lager dem kjempestor, så beklager en lang sammenhengende tekst! ... I dag har jeg altså vært hos min nye hudlege for første gang. Jeg har hørt om han mange ganger og han er ofte ute i media og snakker vår sak. Han virket som en kunnskapsrik og omsorgsfull lege. Akkurat som jeg håpet på! Derimot fikk jeg en beskjed som gjorde meg forbanna, ikke forbanna på den nye legen, men på alle de tidligere hudlegene jeg har hatt... I og med at jeg er i den alderen jeg er, blir det naturlig at han spør meg om jeg har planer om barn o.l. Dette fordi at jeg da i så fall må slutte på medisinene mine. Dette har jeg vært inneforstått med helt siden jeg startet på cellegiften for mange mange år siden. Men i dag fikk jeg informasjon om at denne cellegiften, som jeg har gått på i 12 år kan gjøre meg steril.... HVORFOR I H...... HAR INGEN FORTALT MEG DETTE FØR? Og det er ikke bare en lege som har unnlatt å fortelle meg dette... Det er ulike leger på Haukeland sykehus... legen jeg hadde på Lillehammer og ulike leger på Bispebjerg Hospital i Danmark... Hvis jeg hadde visst at jeg kunne bli steril av den medisinen så hadde jeg aldri, ALDRI tatt den... Aldri! Da hadde jeg måttet finne andre løsninger på hvordan jeg kunne leve med sykdommen. Men det er veldig vanskelig å ta sine forhåndsregler og passe på sin egen kropp når man ikke får informasjon, som det for meg er en selvfølge at jeg burde fått! Jeg skal ikke smøre tjukt på å si at jeg alltid har ønsket meg barn, for det har jeg ikke. Jeg fikk først opp øynene for hvordan disse små skapningene fungerer når min niese kom til verden i 2000. Først da forstod jeg at man kunne bli forelsket i slike små nurk. Men jeg ønsket meg fortsatt ikke mine egne. Jeg hadde mer enn nok av andre ting å bruke min tid og min energi på. Etter at jeg møtte Kasper og flyttet sammen med han har jeg selvølgelig begynt å tenke på det. Det er jo naturlig når man har en partner. Men noe mer enn tanker har det ikke vært. Derfor ble jeg litt overrasket over reaksjonen min i dag... Overrasket over hvor sint jeg ble, overrasket over hvor utrolig lei meg jeg ble, overrasket over tanker som "skal jeg kanskje aldri få kjenne liv i magen min"... Jeg sa ikke noe til legen... det er jo ikke hans feil at andre ikke gir meg den infoen han var så snill å gi... Jeg satt i bilen og felte noen tårer før jeg kjørte på jobb. Om tårene kom fordi jeg var sint, lei meg eller overrasket over mine egne følelser vet jeg ikke... Jeg kjente bare plutselig hvor gjerne jeg vil ha barn... nei ikke barn, hvor gjerne jeg vil ha barn sammen med Kasperen min! Hva hvis jeg ikke kan gi han det... jeg kan aldri ta det fra han, det kan jeg ikke. Nå har det gått noen timer og jeg har fått summet meg litt. Følelsene og tankene er de samme, om enn ikke så intense som tidligere i dag. Men jeg er redd... redd for at jeg ikke vil få oppleve det som vi alle vel tar som en selvfølge at man en eller annen gang skal få oppleve. Mulig jeg overdramatiserer dette... men skal det ikke være mitt valg om jeg vil ta en slik sjanse eller ikke? Skal det ikke være mitt valg og ikke noe jeg valgte å utsette kroppen min for på falskt grunnlag!? Jeg er visste ganske sint enda likevel... Burde kanskje ikke skrive da. Eller kanskje det er akkurat da jeg bør skrive, for å få det ut. Jeg skal ringe til fastlegen min i morgen. Kjenner jeg har lyst til å få snakket med henne og høre om det er mulig å få sjekket dette på et vis. Kan jeg få barn eller kan jeg ikke få barn... Det er et ganske stort spørsmål... Og jeg vet ikke om jeg får det svare jeg så gjerne vil ha...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar